Kort oppsummert

Det er vel siste gang jeg faar skrevet, og jeg burde ha skrevet oftere og mer. Jeg har vaert i Argentina i en uke, i fantastiske Buenos Aires, som jeg ikke kan faa sagt nok bra ting om. Dagene gikk med paa aa besoeke de ulike bydelene, og aa ikke bruke for mye penger, i og med at vi foelte oss litt blakke etter to (altfor og unoedvendig) dyre uker i Peru. Saa jeg kjoepte bare fire kjoler, saann for aa ikke overdrive.

Fra BA dro vi med gruppen vaar (vi er med paa organisert tur, med verdens soeteste, lille homseguide) 18 timer med nattbuss (ah, luksusbuss, med businessklasseseter, middag, vin og champagne) til Foz do Iguazu i Brasil, som kan by paa et helt sinnsykt show med gigantiske fosser, som deles med Argentina. Derfor brukte vi noen dager der, til og fra Argentina for aa see fossene fra begge sider. Veldig fint, jeg har ikke bildene mine her, men hvis du vil, skal du nok faa se dem. Siste dagen der oppe dro vi paa dagstur til Paraguay, bare for aa kunne si at vi har vaert der. Saann funker det: Jeg har vaert i Paraguay.

Ny nattbuss natt til fredag. Det var ikke like digg som sist, alt var ganske annerledes. Vi visste at det ikke ville bli servert mat, og heller ikke alkohol (noe som var en behagelig overraskelse sist), derfor foelte et par mennesker i gruppen vaar for aa ta med sin egen. De kjoepte en stor flaske med pasjonsfruktvodka, plastkrus og bursdagshatter. Dette skar seg da vi fant ut at det ikke var lov aa drikke paa bussen i Brasil. Paa toppen av dette var bussen full av illeluktende mannfolk, som man ikke kunne gaa forbi paa vei til doen, uten aa bli littegranne tatt paa. Det er ikke alle som synes det er saa goey, jeg ble for eksempel sittende med ganske full blaere ganske saa lenge.

Vel, vi kom oss til maalet for reisen: Paraty. Vi er paa kysten, med nydelig vaer og i en utrolig soet by. Vi har hatt et par fine dager her, hvis man ser bort fra utrolig daarlig underholdning paa dagens baattur (en mann som hadde en gitar og en mikrofon som han ikke burde hatt pluss en brasilianer som trodde han burde danse for alle sammen), og det faktum at vi var vitne til en drukningsulykke paa stranden i gaar (noe som var utrolig spesielt, jeg skal hjem og ha meg et nytt foerstehjelpskurs).

Dette var foreloepig alt fra onkel reisende Mac, vi drar til Rio i morgen, og hvis jeg overlever dét, er jeg i Noregs land fredag kveld. Jeg har besoekstid mellom loerdag og min avslutning paa livet (som kommer til aa vaere veldig lenge til), jeg haaper jeg faar se flest mulig av dere saa fort som mulig! Bilder kommer, en eller annen gang...

Som de gamle sier:

Tida gaar saa fort. Jeg rekker aldri aa oppdatere dere, jeg rekker saavidt aa oppdatere meg selv. Jeg rekker ikke aa skrive i dagboken min, som er mitt hjelpemiddel for aa huske. Saa naa begynner jeg aa glemme.

Det jeg husker er at jeg var hoeydesyk. Men det har jeg jo sagt. Og saa stakk jeg for aa trekke i Andesfjellene, dvs gaa paa tur. Og det gjorde jeg. Og etter aa ha overlevd en hasardioes busstur opp til startpunktet, ble jeg hoeydesyk igjen. Og det kom en haglstorm. Og guiden vaar var full begge kveldene. Men det gjoer ikke saa mye, for jeg var flink, og gikk opp til 4400 meters hoeyde (med diaré, unnskyld at jeg sier det, men jeg foeler det er en del av bragden), og jeg er storfornoeyd. Det er likevel ikke sikkert at jeg kommer til aa gjoere det igjen.

Siden har jeg tatt avskjed med mange nye, gode venner (takk og pris for at jeg naa kjenner folk som kan sende meg value packs med Skittles, hurra for internasjonale forbindelser). Og jeg har dratt til Lima, hatt en dag der, med en ukjent (naa kjent) ung mann (naa venn) fra UK/USA (og Ina og Ane, da, saaklart). Og jeg har reist til Buenos Aires. Her sitter jeg naa, og skriver fort for aa bli ferdig fort. Tidsforskjellen til Norge er tre timer (vi naermer oss, det er fem timers forskjell fra Costa Rica), og jeg skal hjem om to uker og to dager.

Jeg savner dere.

Et kongerike for en Lama

Foer vi kommer til det faktum at jeg er i Peru, maa jeg bare faa si hvor utrolig trist det var aa forlate familien min i Costa Rica. Til tross for at jeg er fullstendig klar over at de ikke kan norsk og ikke leser dette, vil jeg uttrykke den dypeste takknemlighet for at jeg har faatt bo med dem, og for alt de har gitt meg, ikke bare av mat og husrom, men av omsorg og laerdom. De har fulgt meg til legen, og de har laert meg alt jeg ikke visste om hvordan man lever i deres land. Maten var fantastisk. Jeg dro derfra som et stoerre menneske, baade fysisk og psykisk.

Nok om det. De skjoenner jo ikke dette uansett. Jeg er i Peru, for oeyeblikket i Puno ved Titikakasjoen. Det er hoeyt oppe, noe jeg har faatt merke paa kroppen. Hoeydesyken kunne jeg lett ha greid meg uten, men det er heldigvis noe i dette med at mennesket lett glemmer smerte. Det gikk nemlig over, saann mer eller mindre, og saann smaasvimmel som jeg foeler meg naa, er ingenting mot feber og en hel natt paa badet natt til i gaar. Jeg har nemlig aldri bodd paa fire tusen meters hoeyde over havet foer, jeg.

Vel, paa de tre dagene vi har vaert her, har vi allerede opplevd en del. Vi har kjoert baat paa Titikaka, for aa besoeke de oeyene det er verdt aa besoeke her ute. Taquile, som vi bare besoekte for aa lunsje, og Amantaní, hvor vi ble kledd opp i lokale drakter for aa danse, og tilbragte natta i familier. Der sov vi altsaa til i dag, i hus hvor de lager mat over baal, og ikke har vann. Om natta finnes det ikke lys ute paa oya, og jeg skulle gjerne ha delt den stjernehimmelen jeg saa i gaar kveld, med hver og en av dere. Er du ikke forelsket i meg allerede, hadde du garantert blitt det hvis du satt der med meg i gaar. Nuhvel, kanskje ikke. Men fint var det. Turen ble avsluttet i dag, med besoek paa flytende oyer, oyer som folket der faktisk har laget selv. Helt selv. Og som de maa bygge paa hele tida, for at de ikke skal bli oedelagte og forsvinne. Og saa maa de uansett lage nye etterhvert, for de kan ikke vare for alltid. Tror tretti aar var maks levetid paa de oyene, som selvfoelgelig var uten alle ting vi er vant til. Jeg er bare paa tur, og lever ikke saann til vanlig, og er vanvittig imponert.

I morgen reiser vi til Cuzco, hvis vi kommer inn i byen til tross for streiken som paagaar (naar de streiker i Peru, saa blokkerer de veiene og hiver stein paa bilene). Saa skal det vel bli Macchu Picchu etterhvert, noe jeg plutselig er usikker paa om jeg kommer til aa greie her oppe i hoeyden. Men man vet vel ikke foer man har proevd, gjoer man vel?

Siste innspurt

Jeg har min siste uke i Costa Rica. Har visst ikke oppdatert denne fiffige cyberdagboken paa en stund. Det er ikke det at det ikke skjer ting, det dreier seg mer om at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formidle det til deg (ja, deg) paa en maate som gjoer at det hoeres mer interessant ut enn det er. For det er ikke alt som er saa fryktelig interessant, jeg maa innroemme det. Men naa som det har gaatt en stund, har jeg jo faatt samlet opp litt. Here goes:

Torsdag i forrige uke skulle jeg dra til Ina i San José, for aa gaa i Teatro Nacional og hoere symfoniorkesteret spille filmmusikk. Da jeg skulle forlate huset, spurte min mamá-tica meg om jeg skulle ta buss eller taxi til bussstasjonen (det bare er 10 minutter aa gaa), og jeg svarte at jeg egentlig tenkte aa gaa, men siden det regnet, kanskje det var bedre aa ta buss. Hun saa paa meg, skakket litt paa hodet, og sa "caminar?" (som betyr "gaa?"). Og jeg tenkte "faen, naa har jeg sagt noe feil (igjen!), hvordan skal jeg forklare dette?". Og proevde meg med litt kroppsspraak, saann man gjoer med to fingre naar man skal forklare ordet og handlingen "aa gaa". Det viste seg at jeg hadde sagt riktig (seff), men at hun var sjokkert over at jeg hadde tenkt aa gaa alene, for det var farlig. Ikke for trafikk eller noe, men som vanlig paa grunn av faren for aa bli overfalt. Og oppfoelgligsspoersmaalet var: "Gaar dere hver for dere, altsaa alene, den veien til vanlig?". Det er da man skjoenner at det er lurest aa svare "neinei, saaklart ikke", men samtidig ikke vil ljuge. Saa jeg svarte "ja", og skjoente med ett at mine (til da) tre uker i El Roble, Puntarenas naa kan beskrives som et hoeyrisikoopphold. Ekstremferie. Vel, ferie og ferie. Jeg begynner faktisk aa bli litt sliten av aa tenke paa aa ikke bli ranet hele tida. Men det er vel verdt det. Konserten i San José var foroevrig veldig bra, ordentlig fint aa hoere musikk og samtidig se klipp fra filmene paa bigscreen (som er et godt norsk ord, vel?). Vel verdt sine 20 kroner (som du ikke en gang kommer deg paa bussen i Trondheim for).

Ellers ble helgen tilbragt paa Playa Tamarindo, sammen med Ina, Gaia (fra Italia) og Carolin (fra Tyskland, bor i the UK), hvor vi strandet (naar det ikke regnet) og spiste og sov. Loerdag kveld kjoepte vi totalt aatte drinker (to paa hver person, ikke aatte paa meg) for 10 000 colones, dvs 100 norske kroner. Nesten. Som er prisen for én stakkars drink i gode, gamle Norge. Ellers fikk de to jentene fra den Europeiske Union proevd seg paa surfing, jeg holdt meg for god for den slags (fortsatt ikke lei av livet, det er utrolig, er det ikke?). Gaia holdt paa aa slaa ut tennene sine med brettet. Det sier mye. Nei, jeg ljuger. Det er dritgoey, jeg bare er ikke flink.

Aller, aller siste nytt er at vi var paa noe som skulle forestille "dansekurs" i gaar ettermiddag. Faren til naboen, altsaa "bestefaren" i huset til Carolin, som kalles "el brother", fordi han kaller alle (alle) "brother", var instruktoer. En daarlig saadan. Mannen gaar bestandig kledd i hvitt, fra topp til taa, sko, sokker, shorts, skjorte. Han har alltid med seg jojoen sin. Og han har lengre negler enn meg. Vi har visst en ny time i morgen ettermiddag. Men siden jeg drar herfra paa fredag, maa jeg nok sikkert pakke i morgen ettermiddag. Det foeler jeg meg rimelig sikker paa.

Min siste arbeidsdag var i dag. Den ble avlyst. Det regner, og skolen er oversvoemmet. Saann er det. I tillegg til denne oppsamlingen av info fra sist passerte uke, ser du nok ogsaa noen bilder. Kos deg.

This is a man's world

Alt ved det gamle. Som jo er relativt nytt, i og med at jeg bare har vaert her i fem uker. Men jeg har naa overgaatt alle tidligere utenlandsopphold i tid. Og jeg er daarlig paa aa vaere hjemmefra, saa grattis til meg.

Vel, jeg er kvinne i et land fullt av menn. Det maa vaere utrolig mye menn her. Eller, det er vel de man legger mest merke til. Av den enkle grunn at de vil at jeg skal legge merke til dem. "Psssssst!", "Hola, mami!", "Hola, baby!", "Ey, muchacha!", *smasssssssk*. Jeg hater det. Oppmerksomhet er fint det, men det faar faktisk vaere visse grenser. Og hvorfor tror ticoene (mannlige costaricanere) at de er Guds gave til kvinnen? Jeg er nemlig opplaert til aa forholde meg til verden med en sunn mengde skepsis, og det der er nok ikke sant. Det er rett og slett litt trist, for i forrige uke endte saann oppfoersel med at fem gutter i den ene klassen jeg jobber, ble utvist. Gratulerer med god barneoppdragelse.

Ellers kan jeg ikke melde om store saker. Kommer tilbake med mer naar det er mer aa komme tilbake med.

Surf's up.

Jepp, helga er over, og her kommer en kort oppsummering:

Jeg fant Ane, ved aa ta en taxi til huset hennes. Der sov jeg én natt, og dagen etter kom Ina, saa da flyttet vi paa hostel. Hotel De Haan holdt det de lovet, og vi ble vekket av en hane klokka fire om natta. En gal hane, tror jeg, for han holdt paa frem til sju. Tre timer, hvem gidder, liksom?

Fredag var vi paa surfetime, og det gikk relativt bra, og var innmari kult. Litt senere saa vi en doed hund paa stranda. Saa kom Jon, fra Norge, men fra Cartago akkurat naa, og saa proevde vi oss paa et bar-til-bar-opplegg, som endte paa en pizzasjappe i sentrum, ganske saa tidlig etter normale ut-paa-byen-standarder. Jeg er daarlig paa costaricansk tid, og er skikkelig god paa aa legge meg klokka ti.

Ny surfetime loerdag, og jeg gjorde mitt aller beste for aa drukne i boelgene mens jeg proevde aa padle ut. Jeg klarte det nesten, men da ombestemte jeg meg, og hang paa stranda resten av timen. Fant ut at livet er for godt.

Er akkurat naa back in business paa skolejobben min, og i dag har jeg faatt mange gjensynsglede-klemmer av smaa costaricanere. Det var koselig. Hadde vel vaert mindre koselig for dem om de visste at jeg har la gripa (som hoeres ut som en skummel, livsfarlig sykdom, men som bare er en liten influensa).

Over og ut. For i dag. Tre uker til Peru i dag, forresten. Gleder meg!

Spontaniteten lenge leve

Jeg stakk plutselig til Jacó. Skulle dra paa fredag fra der jeg bor, for aa besoeke Ane, men saa fikk jeg fri fra jobben i dag (takk og pris, drittjobb), og dessuten jobber jeg ikke torsdag og fredag, saa da hoppet jeg paa en buss. Og naa er jeg her. Men jeg greier ikke helt aa skjoenne hvor jeg skal treffe Ane.

Vel, jeg skriver naa, mest for aa rapportere om spillelisten til busssjaafoeren. Today, and only today: The great 80's!

Eye of the tiger
Girls just wanna have fun
Ghostbusters
Can't touch this
Funky town
Creatures of the night (naa ble jeg litt usikker paa om denne sangen faktisk heter dette)
og Queen, som en brakende avslutning: I want to break free

Haaper Ane finner meg, saa jeg slipper aa sitte her hele dagen.