Surf's up.

Jepp, helga er over, og her kommer en kort oppsummering:

Jeg fant Ane, ved aa ta en taxi til huset hennes. Der sov jeg én natt, og dagen etter kom Ina, saa da flyttet vi paa hostel. Hotel De Haan holdt det de lovet, og vi ble vekket av en hane klokka fire om natta. En gal hane, tror jeg, for han holdt paa frem til sju. Tre timer, hvem gidder, liksom?

Fredag var vi paa surfetime, og det gikk relativt bra, og var innmari kult. Litt senere saa vi en doed hund paa stranda. Saa kom Jon, fra Norge, men fra Cartago akkurat naa, og saa proevde vi oss paa et bar-til-bar-opplegg, som endte paa en pizzasjappe i sentrum, ganske saa tidlig etter normale ut-paa-byen-standarder. Jeg er daarlig paa costaricansk tid, og er skikkelig god paa aa legge meg klokka ti.

Ny surfetime loerdag, og jeg gjorde mitt aller beste for aa drukne i boelgene mens jeg proevde aa padle ut. Jeg klarte det nesten, men da ombestemte jeg meg, og hang paa stranda resten av timen. Fant ut at livet er for godt.

Er akkurat naa back in business paa skolejobben min, og i dag har jeg faatt mange gjensynsglede-klemmer av smaa costaricanere. Det var koselig. Hadde vel vaert mindre koselig for dem om de visste at jeg har la gripa (som hoeres ut som en skummel, livsfarlig sykdom, men som bare er en liten influensa).

Over og ut. For i dag. Tre uker til Peru i dag, forresten. Gleder meg!

Spontaniteten lenge leve

Jeg stakk plutselig til Jacó. Skulle dra paa fredag fra der jeg bor, for aa besoeke Ane, men saa fikk jeg fri fra jobben i dag (takk og pris, drittjobb), og dessuten jobber jeg ikke torsdag og fredag, saa da hoppet jeg paa en buss. Og naa er jeg her. Men jeg greier ikke helt aa skjoenne hvor jeg skal treffe Ane.

Vel, jeg skriver naa, mest for aa rapportere om spillelisten til busssjaafoeren. Today, and only today: The great 80's!

Eye of the tiger
Girls just wanna have fun
Ghostbusters
Can't touch this
Funky town
Creatures of the night (naa ble jeg litt usikker paa om denne sangen faktisk heter dette)
og Queen, som en brakende avslutning: I want to break free

Haaper Ane finner meg, saa jeg slipper aa sitte her hele dagen.

Saann ser ting ut

Los turistas

Jeg kan melde om at baattur i Costa Rica er en meget fin opplevelse. Saerlig hvis de folka paa den store baaten proever aa svindle deg med stive priser, og du dermed velger aa kjoepe en tur av han tjueaaringen paa en bitteliten sykkel, som sier at du skal faa det mye billigere i baaten hans (Dette er ikke noe jeg hadde valgt paa egen haand, jeg var rett og slett innmari skeptisk, men mine frivillig-kompanjonger mente dette var bra.), og dessuten inkluderer denne turen ogsaa lunsj og drikke og snorkling. Vi ble altsaa kjoert i en mindre baat, hvit og turkis, bare min venninne fra Italia, min venninne fra Tyskland og jeg, av en liten fyr som het Adrian. Turen tok 45 minutter, som er halvparten av tida den andre baaten bruker, og vi fikk stoppe og snorkle (la oss bare hoppe over den delen der jeg ikke mestret svoemmefoettene, holdt paa aa bli tatt av stroemmen, og maatte reddes littegranne) og han stoppet og viste oss ting underveis.

Oeya (faen ta at ikke hele verden bruker de tre fineste norske bokstavene) vi skulle til, heter Isla Tortuga, Skilpaddeoeya, og er naermest paradis. Og ja, det var absolutt nydelig (Jeg innser absolutt at jeg burde ha lagt inn noen bilder right about now, men det faar bli senere, i og med at jeg er glemsk og har lagt igjen kameraet mitt hjemme.). Alt vel, altsaa.

I dag er det soendag, og mens folk flest var paa messe, altsaa i kirken, var vi paa fotballkamp med et par lokale unge menn, som er arbeidskamerater av vertspappaen til Carolin, hun tyske. Det er nesten ti aar siden sist jeg satt i en raanebil (tredoers med ganske kraftig subwoofer bak), og jeg mimret litt underveis, til toner fra Daddy Yankee og annen reggaeton. Det er ikke sikkert jeg savner det saa veldig, men det er rimelig sikkert at raaning fortsatt er in i Costa Rica. Kampen endte foroevrig 1-1, og den var egentlig ikke spennende i det hele tatt. Men vi fikk svettet ca tre liter hver, og vi endte opp med kledelige rosa neser og skuldre, i og med at det regnet da vi dro hjemmefra, og vi dermed droppet solkremen til fordel for regnjakker.

Regnjakker, ja. Hva er det med folk? Hvorfor maa jeg alltid diskutere om det er best med paraply eller regnjakke? Jeg tror faktisk ikke folk her tror paa at jakken min er vanntett.

Ny by, nye muligheter

Jeg har flyttet, og har egentlig absolutt ikke noe nytt aa fortelle, annet enn at jeg naa bor paa litt mer Costa Ricansk vis enn jeg gjorde i San José. Huset jeg kom fra var ren luksus, og huset jeg naa bor i er paa stoerrelse med leiligheten min i Trondheim. Som absolutt ikke er en stoerrelse aa klage paa, men jeg bor hos en familie paa fem. Jeg har faatt tre yngre soesken, to jenter paa femten og fem og en gutt paa tolv. Tror det blir disse tre som skal laere meg spansk, jeg er tydeligvis en kjempeinteressant person aa snakke med.

Vel, og det er bare kaldt vann i dusjen. Det har jeg hoert at skal vaere sunt, men saann foreloepig er det bare vondt. Vanesak, helt klart, og det er saa varmt her hele tiden, at det skal nok gaa bra. Det er ikke lange tiden man faar fryse, liksom. Ja, og saa kan jeg ikke gaa ut alene om kvelden, for det er ikke trygt. Jeg kan heller ikke benytte meg av stranda som ligger fem minutter fra huset, for dit skal man ikke gaa alene som jente, man boer ha meg seg en utgave av den mannlige delen av menneskeheten. Noen som melder seg frivillige til aa komme og foelge meg paa stranda?

Men, samme hvor negativt dette kan oppfattes; jeg har det innmari bra. Familien er kjempesoet, og maten er veldig god, og jeg har eget rom og boeker. Og telenovelas, saapeoperaer, paa tv. Det er jo ikke noe stress. Dessuten: man kan trene her. I gaar var jeg paa en spinningtime, ute ved strandpromenaden i byen som ligger femten minutter med buss herfra. Og naar jeg sier "ute ved strandpromenaden", saa mener jeg faktisk ute ved strandpromenaden. Ute. I friluft, med reggaeton og merenguerytmer og folk som alle ville sett rart paa i Norge, som roper "Yiiiiha" og "WooooHOO!" underveis. Ja, rett og slett laererikt og goey.

Snakk om aa ha smale interessefelt, eller? "Tina, hva gjorde du i Latinamerika naar du hadde et halvaar fri fra jobben din som gruppetreningsinstruktoer fordi du var litt lei av det?", "Jo, det skal jeg si deg: Jeg gikk paa spinning i Costa Rica." Bare vent, jeg lover aa melde om spinningforholdene i Peru, Argentina og Brasil ogsaa.

Nja, kanskje ikke.

Pura vida

...er vel det uttrykket vi hoerer aller mest her, og kan bety alt fra "den er grei" til "jaja, saann kan det gaa" til "hurra, vi lager den beste kaffen i verden" til "sorry at jeg tok setet du hadde tenkt aa ta" til "oioioi, deg var det lenge siden jeg har sett, har du det bra, jeg har det kjempefint selv om jeg har litt vondt i magen".

Og det beskriver helga vaar ganske godt. Vi har nemlig vaert paa den karibiske kysten, paa et lite sted som heter Puerto Viejo. Der har vi brukt dagene paa utleiesykler uten gir (cruisere, vel aa merke), og paa lange, lyse sandstrender som grenser til nydelig, fristende, klarblaatt hav.

Og vi har svettet. Og vi har sett uteliggere. Og vi har sett og hoert trommekorps (14.september er nasjonaldag her). Og vi har spist spaghetti (Foerste gang paa over et halvt aar, til tross for en flyktig karriere som servitrise paa italiensk restaurant). Og spist thai chicken salad (Maa jo proeve det lokale kjoekkenet, ehmm...). Og sett en hund bli paakjoert, av en sjaafoer som visste godt hva han drev med (Jeg var ikke klar for det endelige beviset paa at menneskene er ubrukelige, men fikk det like fullt). Og kjoert taxi med en annen sjaafoer, som var hundre prosent overbevist om at tyskere bare lager krig (jf. nedenstaaende kommentar om krigen), og som absolutt skulle snakke om dette med oss og vaare to tyske reisevenninner.

Alt i alt en fin helg. Man faar ta det som det kommer. Pura vida,¿no?.

Not just like home?

Paa tirsdag var det día de los niños, barnas dag, i Costa Rica. Det var fint, vi fikk kake til dessert, for vi er jo barna til vertsmammaen vaar naa. Det som gjoer det hele mindre fint, er aa tenke paa Margarita, den bittelille, aatte aar gamle datteren til hun som vasker huset til vertsmammaen. Hun gaar ikke paa skolen, for hun er fra Nicaragua. Hun er her ulovlig med moren sin, og hoerer derfor ikke til noe sted. Saa hun sitter i huset vaart og tegner mens moren vasker og jobber.

Planen var aa sende Margarita hjem igjen, for at hun skal gaa paa skole og bo med faren og broedrene sine. Men forrige helg forlot faren guttene (og dermed indirekte ogsaa Margarita og moren), og dro avsted med en ny dame. Saa guttene bor naa hos en tante, og moren til Margarita har ikke raad til aa foelge henne hjem til Nicaragua. De vurderer naa aa sende henne hjem med en eller annen, bare en vilt fremmed person, rett og slett fordi de ikke har raad til noe annet. Som om ikke dette var nok, saa kommer de seg jo ikke over grensen paa lovlig vis, det vil si at de maa komme seg til Nicaragua til fots, over fjell og gjennom elver. Ikke direkte trygt, kan du si. Men definitivt direkte trist.

Dette er jo ting man hoerer om, men kanskje egentlig aldri faar tatt inn over seg, for det er saa fjernt. Men naa er det her, i huset hvor jeg bor. Paa barnas dag. Spesielt.

Nueva York, Costa Rica og tyskere

Naavel, det er ikke mye nytt aa fortelle. Det er nydelig vaer paa morgenen, mens vi er paa skolen, og oesepoesende regnvaer (la oss bruke mest mulig bokstaver som ikke finnes paa tastaturet, ikke sant?) paa ettermiddagen. I gaar gikk stroemmen i hele omraadet i tre timer, inkludert paa kjoepesenteret (el mall, vi er jo i mini-USA) vi var paa. Dermed ble det ikke saa lett aa shoppe, noe som vel egentlig ikke gjoer saa mye.

I helga var vi i Manuel Antonio paa Stillehavskysten, et sted de tyske jentene vi bor og har skole med, skroet veldig av. De skroet av alt, maten, hostelet vi skulle bo paa - ALT. Ja, det var loegn. Stranda var fin, og vi fant billig og god mat siste kvelden, men vi byttet bosted og holdt paa aa omkomme av hoeye turistpriser og vond mat foer vi kom saa langt. Alt i alt en fin opplevelse, men vi har laert oss aa ikke hoere saa mye paa hva tyske attenaaringer forteller oss.

Det er foroevrig mye aa si om de tyske attenaaringene, men jeg skal droppe det. Nesten. Kort fortalt: drama, drama, drama. Og daarlige manerer hos en av dem. Men det kan umulig vaere helt lett aa vaere foedt i 1990. "Hva, var Norge okkupert av Tyskland under krigen?!".

Ellers er det noen bilder over her, foerst litt New York-idyll, og saa et par Manuel Antonio, Costa Rica-bilder. Det tredje i rekken er et bilde fra Central Park, hvor jeg skal bo, hvis jeg ikke faar meg leilighet naar jeg kommer saa langt som til aa bo i New York. Det er en liten jente, som jeg ikke kjenner. Saann skal man jo egentlig ikke gjoere, men den soete kjolen, da. Det siste er et selvportrett som jeg har kalt "Meg selv".

Mens vi venter paa solen

Ja, vi drukner jo. Det er regntid. I morgen reiser vi til kysten for aa lete etter solen og havet. I mellomtiden kan jeg kanskje underholde med noen trafikkregler fra fornuftige Costa Rica:

Bilene i dette landet kan mangle det aller meste: stoetfangere, lys, skilt, ja, til og med doerer. Dette faar du ikke bot dersom bilen din er foruten. Men hvis du mangler sidespeilene, da ser det stygt ut.

Kjoerer du i fylla, faar du stoerre bot jo hoeyere promille du har. Det er knappe hundre kroner hvis du ligger under den foerste grensa, og ca 200 dersom du er over. Mener jeg aa huske.

Faar du bot for noe, som for eksempel aa kjoere uten belte, eller nevnte fyllekjoering, maa det gaa 24 timer foer du kan bli tatt for det samme igjen. Det vil si at du egentlig kan fortsette aa bryte den samme loven i et doegn etter du har blitt tatt. Stilig. Eller utrolig idiotisk.

Dette er ikke en regel, men sier likevel mye om trafikken her i landet: fartsdumper heter paa costaricansk "hombres muertos", direkte oversatt "doede personer".

Andre ting aa slenge med: en firetimers busstur koster ca 30 kroner. En busstur inn til byen under to kroner. En oel i butikken ca fem-seks kroner.

Det sitter en fyr og knekker knoker ved siden av meg. Jeg orker det ikke. Jeg blir gal. Jeg maa gaa. God helg.

Etter jetlagen har lagt seg...

Vel, jeg er fremme. Det er ikke saa rent lite aa fortelle, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er i San Jose, jeg er i Costa Rica, og her skal jeg vaere en stund. Jeg er generelt daarlig paa aa vaere hjemmefra, som i utenfor Norge og vekk fra venner og familie, men jeg er saa heldig at jeg har med meg to utrolig positive jenter. Jeg er ikke saa positiv, det har jeg aldri vaert, men de er veldig flinke til aa veie opp. Det hjelper.


Og jeg kommer meg, for naar det ovenfor er sagt, saa er det sykt spennende aa vaere her. Det har skjedd spesielt mye hittil, for vi har jo vaert i Junaiten foerst. Ja, bare i to netter, men det kom en dag i mellom dem, og der fikk vi utrettet en del, og dessuten utviklet sterke foelelser for New York City.
Soendag, dagen vaar i NYC, sto vi opp klokka seks. Vi skulle opp aatte, men det gikk ikke. (Det er en evig kamp med klokka, for naa har vi enda to timer tilbake i forhold til hva vi hadde i New York, og har staatt opp klokka seks de to siste dagene ogsaa). Det var utrolig fint vaer, sol fra den klareste blaa himmel, og vi hadde den utrolig fine dagen. Tok en tur og tittet paa hun franske dama med den fakkelen, og var i Central Park, tuslet opp og ned Broadway og 5th Avenue, spiste og drakk litt innimellom. Sykt fin dag. En liten tilfeldig tur innom Jamaica, Queens paa vei tilbake til hotellet vaart kom som en liten nedtur, men samtidig som en liten topp i spenningskurven. Og det gikk jo bra, tross beskjeden om at "You girls really shouldn't be here. This is a bad neighborhood. It has been worse, I don't know if you can imagine."


Vel, vi lever, er ikke blitt ranet enda, og er rett og slett litt paa topp. Mandag var reisedag, og vi floey hit ned via El Salvador. Har bodd to dager paa hostel i San José sentrum, hvor vi har faatt oevd paa dansken vaar (Med vaar nye venninne Solfrid fra New Zealand, med dansk mor. Hun er dessuten foedt i Heddalen, og har bodd paa Byaasen.) og er naa flyttet til luksushus i utkanten av byen, for aa delta paa kurs og bli racere i spansk paa no time. Fryktelig god mat hittil, og utrolig vennlige folk. Bor med to tyskere, hvorav den ene ikke klarer aa stoppe aa snakke, og den andre er bittelitt fiendtlig til verden. Men de er soete, og veier veldig opp for hverandre.


Det er lite banebrytende aa fortelle foreloepig. Vi faar se hvordan ting utvikler seg.