Etter jetlagen har lagt seg...

Vel, jeg er fremme. Det er ikke saa rent lite aa fortelle, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er i San Jose, jeg er i Costa Rica, og her skal jeg vaere en stund. Jeg er generelt daarlig paa aa vaere hjemmefra, som i utenfor Norge og vekk fra venner og familie, men jeg er saa heldig at jeg har med meg to utrolig positive jenter. Jeg er ikke saa positiv, det har jeg aldri vaert, men de er veldig flinke til aa veie opp. Det hjelper.


Og jeg kommer meg, for naar det ovenfor er sagt, saa er det sykt spennende aa vaere her. Det har skjedd spesielt mye hittil, for vi har jo vaert i Junaiten foerst. Ja, bare i to netter, men det kom en dag i mellom dem, og der fikk vi utrettet en del, og dessuten utviklet sterke foelelser for New York City.
Soendag, dagen vaar i NYC, sto vi opp klokka seks. Vi skulle opp aatte, men det gikk ikke. (Det er en evig kamp med klokka, for naa har vi enda to timer tilbake i forhold til hva vi hadde i New York, og har staatt opp klokka seks de to siste dagene ogsaa). Det var utrolig fint vaer, sol fra den klareste blaa himmel, og vi hadde den utrolig fine dagen. Tok en tur og tittet paa hun franske dama med den fakkelen, og var i Central Park, tuslet opp og ned Broadway og 5th Avenue, spiste og drakk litt innimellom. Sykt fin dag. En liten tilfeldig tur innom Jamaica, Queens paa vei tilbake til hotellet vaart kom som en liten nedtur, men samtidig som en liten topp i spenningskurven. Og det gikk jo bra, tross beskjeden om at "You girls really shouldn't be here. This is a bad neighborhood. It has been worse, I don't know if you can imagine."


Vel, vi lever, er ikke blitt ranet enda, og er rett og slett litt paa topp. Mandag var reisedag, og vi floey hit ned via El Salvador. Har bodd to dager paa hostel i San José sentrum, hvor vi har faatt oevd paa dansken vaar (Med vaar nye venninne Solfrid fra New Zealand, med dansk mor. Hun er dessuten foedt i Heddalen, og har bodd paa Byaasen.) og er naa flyttet til luksushus i utkanten av byen, for aa delta paa kurs og bli racere i spansk paa no time. Fryktelig god mat hittil, og utrolig vennlige folk. Bor med to tyskere, hvorav den ene ikke klarer aa stoppe aa snakke, og den andre er bittelitt fiendtlig til verden. Men de er soete, og veier veldig opp for hverandre.


Det er lite banebrytende aa fortelle foreloepig. Vi faar se hvordan ting utvikler seg.