Et kongerike for en Lama

Foer vi kommer til det faktum at jeg er i Peru, maa jeg bare faa si hvor utrolig trist det var aa forlate familien min i Costa Rica. Til tross for at jeg er fullstendig klar over at de ikke kan norsk og ikke leser dette, vil jeg uttrykke den dypeste takknemlighet for at jeg har faatt bo med dem, og for alt de har gitt meg, ikke bare av mat og husrom, men av omsorg og laerdom. De har fulgt meg til legen, og de har laert meg alt jeg ikke visste om hvordan man lever i deres land. Maten var fantastisk. Jeg dro derfra som et stoerre menneske, baade fysisk og psykisk.

Nok om det. De skjoenner jo ikke dette uansett. Jeg er i Peru, for oeyeblikket i Puno ved Titikakasjoen. Det er hoeyt oppe, noe jeg har faatt merke paa kroppen. Hoeydesyken kunne jeg lett ha greid meg uten, men det er heldigvis noe i dette med at mennesket lett glemmer smerte. Det gikk nemlig over, saann mer eller mindre, og saann smaasvimmel som jeg foeler meg naa, er ingenting mot feber og en hel natt paa badet natt til i gaar. Jeg har nemlig aldri bodd paa fire tusen meters hoeyde over havet foer, jeg.

Vel, paa de tre dagene vi har vaert her, har vi allerede opplevd en del. Vi har kjoert baat paa Titikaka, for aa besoeke de oeyene det er verdt aa besoeke her ute. Taquile, som vi bare besoekte for aa lunsje, og Amantaní, hvor vi ble kledd opp i lokale drakter for aa danse, og tilbragte natta i familier. Der sov vi altsaa til i dag, i hus hvor de lager mat over baal, og ikke har vann. Om natta finnes det ikke lys ute paa oya, og jeg skulle gjerne ha delt den stjernehimmelen jeg saa i gaar kveld, med hver og en av dere. Er du ikke forelsket i meg allerede, hadde du garantert blitt det hvis du satt der med meg i gaar. Nuhvel, kanskje ikke. Men fint var det. Turen ble avsluttet i dag, med besoek paa flytende oyer, oyer som folket der faktisk har laget selv. Helt selv. Og som de maa bygge paa hele tida, for at de ikke skal bli oedelagte og forsvinne. Og saa maa de uansett lage nye etterhvert, for de kan ikke vare for alltid. Tror tretti aar var maks levetid paa de oyene, som selvfoelgelig var uten alle ting vi er vant til. Jeg er bare paa tur, og lever ikke saann til vanlig, og er vanvittig imponert.

I morgen reiser vi til Cuzco, hvis vi kommer inn i byen til tross for streiken som paagaar (naar de streiker i Peru, saa blokkerer de veiene og hiver stein paa bilene). Saa skal det vel bli Macchu Picchu etterhvert, noe jeg plutselig er usikker paa om jeg kommer til aa greie her oppe i hoeyden. Men man vet vel ikke foer man har proevd, gjoer man vel?

Siste innspurt

Jeg har min siste uke i Costa Rica. Har visst ikke oppdatert denne fiffige cyberdagboken paa en stund. Det er ikke det at det ikke skjer ting, det dreier seg mer om at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formidle det til deg (ja, deg) paa en maate som gjoer at det hoeres mer interessant ut enn det er. For det er ikke alt som er saa fryktelig interessant, jeg maa innroemme det. Men naa som det har gaatt en stund, har jeg jo faatt samlet opp litt. Here goes:

Torsdag i forrige uke skulle jeg dra til Ina i San José, for aa gaa i Teatro Nacional og hoere symfoniorkesteret spille filmmusikk. Da jeg skulle forlate huset, spurte min mamá-tica meg om jeg skulle ta buss eller taxi til bussstasjonen (det bare er 10 minutter aa gaa), og jeg svarte at jeg egentlig tenkte aa gaa, men siden det regnet, kanskje det var bedre aa ta buss. Hun saa paa meg, skakket litt paa hodet, og sa "caminar?" (som betyr "gaa?"). Og jeg tenkte "faen, naa har jeg sagt noe feil (igjen!), hvordan skal jeg forklare dette?". Og proevde meg med litt kroppsspraak, saann man gjoer med to fingre naar man skal forklare ordet og handlingen "aa gaa". Det viste seg at jeg hadde sagt riktig (seff), men at hun var sjokkert over at jeg hadde tenkt aa gaa alene, for det var farlig. Ikke for trafikk eller noe, men som vanlig paa grunn av faren for aa bli overfalt. Og oppfoelgligsspoersmaalet var: "Gaar dere hver for dere, altsaa alene, den veien til vanlig?". Det er da man skjoenner at det er lurest aa svare "neinei, saaklart ikke", men samtidig ikke vil ljuge. Saa jeg svarte "ja", og skjoente med ett at mine (til da) tre uker i El Roble, Puntarenas naa kan beskrives som et hoeyrisikoopphold. Ekstremferie. Vel, ferie og ferie. Jeg begynner faktisk aa bli litt sliten av aa tenke paa aa ikke bli ranet hele tida. Men det er vel verdt det. Konserten i San José var foroevrig veldig bra, ordentlig fint aa hoere musikk og samtidig se klipp fra filmene paa bigscreen (som er et godt norsk ord, vel?). Vel verdt sine 20 kroner (som du ikke en gang kommer deg paa bussen i Trondheim for).

Ellers ble helgen tilbragt paa Playa Tamarindo, sammen med Ina, Gaia (fra Italia) og Carolin (fra Tyskland, bor i the UK), hvor vi strandet (naar det ikke regnet) og spiste og sov. Loerdag kveld kjoepte vi totalt aatte drinker (to paa hver person, ikke aatte paa meg) for 10 000 colones, dvs 100 norske kroner. Nesten. Som er prisen for én stakkars drink i gode, gamle Norge. Ellers fikk de to jentene fra den Europeiske Union proevd seg paa surfing, jeg holdt meg for god for den slags (fortsatt ikke lei av livet, det er utrolig, er det ikke?). Gaia holdt paa aa slaa ut tennene sine med brettet. Det sier mye. Nei, jeg ljuger. Det er dritgoey, jeg bare er ikke flink.

Aller, aller siste nytt er at vi var paa noe som skulle forestille "dansekurs" i gaar ettermiddag. Faren til naboen, altsaa "bestefaren" i huset til Carolin, som kalles "el brother", fordi han kaller alle (alle) "brother", var instruktoer. En daarlig saadan. Mannen gaar bestandig kledd i hvitt, fra topp til taa, sko, sokker, shorts, skjorte. Han har alltid med seg jojoen sin. Og han har lengre negler enn meg. Vi har visst en ny time i morgen ettermiddag. Men siden jeg drar herfra paa fredag, maa jeg nok sikkert pakke i morgen ettermiddag. Det foeler jeg meg rimelig sikker paa.

Min siste arbeidsdag var i dag. Den ble avlyst. Det regner, og skolen er oversvoemmet. Saann er det. I tillegg til denne oppsamlingen av info fra sist passerte uke, ser du nok ogsaa noen bilder. Kos deg.

This is a man's world

Alt ved det gamle. Som jo er relativt nytt, i og med at jeg bare har vaert her i fem uker. Men jeg har naa overgaatt alle tidligere utenlandsopphold i tid. Og jeg er daarlig paa aa vaere hjemmefra, saa grattis til meg.

Vel, jeg er kvinne i et land fullt av menn. Det maa vaere utrolig mye menn her. Eller, det er vel de man legger mest merke til. Av den enkle grunn at de vil at jeg skal legge merke til dem. "Psssssst!", "Hola, mami!", "Hola, baby!", "Ey, muchacha!", *smasssssssk*. Jeg hater det. Oppmerksomhet er fint det, men det faar faktisk vaere visse grenser. Og hvorfor tror ticoene (mannlige costaricanere) at de er Guds gave til kvinnen? Jeg er nemlig opplaert til aa forholde meg til verden med en sunn mengde skepsis, og det der er nok ikke sant. Det er rett og slett litt trist, for i forrige uke endte saann oppfoersel med at fem gutter i den ene klassen jeg jobber, ble utvist. Gratulerer med god barneoppdragelse.

Ellers kan jeg ikke melde om store saker. Kommer tilbake med mer naar det er mer aa komme tilbake med.