Et kongerike for en Lama

Foer vi kommer til det faktum at jeg er i Peru, maa jeg bare faa si hvor utrolig trist det var aa forlate familien min i Costa Rica. Til tross for at jeg er fullstendig klar over at de ikke kan norsk og ikke leser dette, vil jeg uttrykke den dypeste takknemlighet for at jeg har faatt bo med dem, og for alt de har gitt meg, ikke bare av mat og husrom, men av omsorg og laerdom. De har fulgt meg til legen, og de har laert meg alt jeg ikke visste om hvordan man lever i deres land. Maten var fantastisk. Jeg dro derfra som et stoerre menneske, baade fysisk og psykisk.

Nok om det. De skjoenner jo ikke dette uansett. Jeg er i Peru, for oeyeblikket i Puno ved Titikakasjoen. Det er hoeyt oppe, noe jeg har faatt merke paa kroppen. Hoeydesyken kunne jeg lett ha greid meg uten, men det er heldigvis noe i dette med at mennesket lett glemmer smerte. Det gikk nemlig over, saann mer eller mindre, og saann smaasvimmel som jeg foeler meg naa, er ingenting mot feber og en hel natt paa badet natt til i gaar. Jeg har nemlig aldri bodd paa fire tusen meters hoeyde over havet foer, jeg.

Vel, paa de tre dagene vi har vaert her, har vi allerede opplevd en del. Vi har kjoert baat paa Titikaka, for aa besoeke de oeyene det er verdt aa besoeke her ute. Taquile, som vi bare besoekte for aa lunsje, og Amantaní, hvor vi ble kledd opp i lokale drakter for aa danse, og tilbragte natta i familier. Der sov vi altsaa til i dag, i hus hvor de lager mat over baal, og ikke har vann. Om natta finnes det ikke lys ute paa oya, og jeg skulle gjerne ha delt den stjernehimmelen jeg saa i gaar kveld, med hver og en av dere. Er du ikke forelsket i meg allerede, hadde du garantert blitt det hvis du satt der med meg i gaar. Nuhvel, kanskje ikke. Men fint var det. Turen ble avsluttet i dag, med besoek paa flytende oyer, oyer som folket der faktisk har laget selv. Helt selv. Og som de maa bygge paa hele tida, for at de ikke skal bli oedelagte og forsvinne. Og saa maa de uansett lage nye etterhvert, for de kan ikke vare for alltid. Tror tretti aar var maks levetid paa de oyene, som selvfoelgelig var uten alle ting vi er vant til. Jeg er bare paa tur, og lever ikke saann til vanlig, og er vanvittig imponert.

I morgen reiser vi til Cuzco, hvis vi kommer inn i byen til tross for streiken som paagaar (naar de streiker i Peru, saa blokkerer de veiene og hiver stein paa bilene). Saa skal det vel bli Macchu Picchu etterhvert, noe jeg plutselig er usikker paa om jeg kommer til aa greie her oppe i hoeyden. Men man vet vel ikke foer man har proevd, gjoer man vel?