Kort oppsummert

Det er vel siste gang jeg faar skrevet, og jeg burde ha skrevet oftere og mer. Jeg har vaert i Argentina i en uke, i fantastiske Buenos Aires, som jeg ikke kan faa sagt nok bra ting om. Dagene gikk med paa aa besoeke de ulike bydelene, og aa ikke bruke for mye penger, i og med at vi foelte oss litt blakke etter to (altfor og unoedvendig) dyre uker i Peru. Saa jeg kjoepte bare fire kjoler, saann for aa ikke overdrive.

Fra BA dro vi med gruppen vaar (vi er med paa organisert tur, med verdens soeteste, lille homseguide) 18 timer med nattbuss (ah, luksusbuss, med businessklasseseter, middag, vin og champagne) til Foz do Iguazu i Brasil, som kan by paa et helt sinnsykt show med gigantiske fosser, som deles med Argentina. Derfor brukte vi noen dager der, til og fra Argentina for aa see fossene fra begge sider. Veldig fint, jeg har ikke bildene mine her, men hvis du vil, skal du nok faa se dem. Siste dagen der oppe dro vi paa dagstur til Paraguay, bare for aa kunne si at vi har vaert der. Saann funker det: Jeg har vaert i Paraguay.

Ny nattbuss natt til fredag. Det var ikke like digg som sist, alt var ganske annerledes. Vi visste at det ikke ville bli servert mat, og heller ikke alkohol (noe som var en behagelig overraskelse sist), derfor foelte et par mennesker i gruppen vaar for aa ta med sin egen. De kjoepte en stor flaske med pasjonsfruktvodka, plastkrus og bursdagshatter. Dette skar seg da vi fant ut at det ikke var lov aa drikke paa bussen i Brasil. Paa toppen av dette var bussen full av illeluktende mannfolk, som man ikke kunne gaa forbi paa vei til doen, uten aa bli littegranne tatt paa. Det er ikke alle som synes det er saa goey, jeg ble for eksempel sittende med ganske full blaere ganske saa lenge.

Vel, vi kom oss til maalet for reisen: Paraty. Vi er paa kysten, med nydelig vaer og i en utrolig soet by. Vi har hatt et par fine dager her, hvis man ser bort fra utrolig daarlig underholdning paa dagens baattur (en mann som hadde en gitar og en mikrofon som han ikke burde hatt pluss en brasilianer som trodde han burde danse for alle sammen), og det faktum at vi var vitne til en drukningsulykke paa stranden i gaar (noe som var utrolig spesielt, jeg skal hjem og ha meg et nytt foerstehjelpskurs).

Dette var foreloepig alt fra onkel reisende Mac, vi drar til Rio i morgen, og hvis jeg overlever dét, er jeg i Noregs land fredag kveld. Jeg har besoekstid mellom loerdag og min avslutning paa livet (som kommer til aa vaere veldig lenge til), jeg haaper jeg faar se flest mulig av dere saa fort som mulig! Bilder kommer, en eller annen gang...

Som de gamle sier:

Tida gaar saa fort. Jeg rekker aldri aa oppdatere dere, jeg rekker saavidt aa oppdatere meg selv. Jeg rekker ikke aa skrive i dagboken min, som er mitt hjelpemiddel for aa huske. Saa naa begynner jeg aa glemme.

Det jeg husker er at jeg var hoeydesyk. Men det har jeg jo sagt. Og saa stakk jeg for aa trekke i Andesfjellene, dvs gaa paa tur. Og det gjorde jeg. Og etter aa ha overlevd en hasardioes busstur opp til startpunktet, ble jeg hoeydesyk igjen. Og det kom en haglstorm. Og guiden vaar var full begge kveldene. Men det gjoer ikke saa mye, for jeg var flink, og gikk opp til 4400 meters hoeyde (med diaré, unnskyld at jeg sier det, men jeg foeler det er en del av bragden), og jeg er storfornoeyd. Det er likevel ikke sikkert at jeg kommer til aa gjoere det igjen.

Siden har jeg tatt avskjed med mange nye, gode venner (takk og pris for at jeg naa kjenner folk som kan sende meg value packs med Skittles, hurra for internasjonale forbindelser). Og jeg har dratt til Lima, hatt en dag der, med en ukjent (naa kjent) ung mann (naa venn) fra UK/USA (og Ina og Ane, da, saaklart). Og jeg har reist til Buenos Aires. Her sitter jeg naa, og skriver fort for aa bli ferdig fort. Tidsforskjellen til Norge er tre timer (vi naermer oss, det er fem timers forskjell fra Costa Rica), og jeg skal hjem om to uker og to dager.

Jeg savner dere.