Som de gamle sier:

Tida gaar saa fort. Jeg rekker aldri aa oppdatere dere, jeg rekker saavidt aa oppdatere meg selv. Jeg rekker ikke aa skrive i dagboken min, som er mitt hjelpemiddel for aa huske. Saa naa begynner jeg aa glemme.

Det jeg husker er at jeg var hoeydesyk. Men det har jeg jo sagt. Og saa stakk jeg for aa trekke i Andesfjellene, dvs gaa paa tur. Og det gjorde jeg. Og etter aa ha overlevd en hasardioes busstur opp til startpunktet, ble jeg hoeydesyk igjen. Og det kom en haglstorm. Og guiden vaar var full begge kveldene. Men det gjoer ikke saa mye, for jeg var flink, og gikk opp til 4400 meters hoeyde (med diaré, unnskyld at jeg sier det, men jeg foeler det er en del av bragden), og jeg er storfornoeyd. Det er likevel ikke sikkert at jeg kommer til aa gjoere det igjen.

Siden har jeg tatt avskjed med mange nye, gode venner (takk og pris for at jeg naa kjenner folk som kan sende meg value packs med Skittles, hurra for internasjonale forbindelser). Og jeg har dratt til Lima, hatt en dag der, med en ukjent (naa kjent) ung mann (naa venn) fra UK/USA (og Ina og Ane, da, saaklart). Og jeg har reist til Buenos Aires. Her sitter jeg naa, og skriver fort for aa bli ferdig fort. Tidsforskjellen til Norge er tre timer (vi naermer oss, det er fem timers forskjell fra Costa Rica), og jeg skal hjem om to uker og to dager.

Jeg savner dere.