Kort oppsummert

Det er vel siste gang jeg faar skrevet, og jeg burde ha skrevet oftere og mer. Jeg har vaert i Argentina i en uke, i fantastiske Buenos Aires, som jeg ikke kan faa sagt nok bra ting om. Dagene gikk med paa aa besoeke de ulike bydelene, og aa ikke bruke for mye penger, i og med at vi foelte oss litt blakke etter to (altfor og unoedvendig) dyre uker i Peru. Saa jeg kjoepte bare fire kjoler, saann for aa ikke overdrive.

Fra BA dro vi med gruppen vaar (vi er med paa organisert tur, med verdens soeteste, lille homseguide) 18 timer med nattbuss (ah, luksusbuss, med businessklasseseter, middag, vin og champagne) til Foz do Iguazu i Brasil, som kan by paa et helt sinnsykt show med gigantiske fosser, som deles med Argentina. Derfor brukte vi noen dager der, til og fra Argentina for aa see fossene fra begge sider. Veldig fint, jeg har ikke bildene mine her, men hvis du vil, skal du nok faa se dem. Siste dagen der oppe dro vi paa dagstur til Paraguay, bare for aa kunne si at vi har vaert der. Saann funker det: Jeg har vaert i Paraguay.

Ny nattbuss natt til fredag. Det var ikke like digg som sist, alt var ganske annerledes. Vi visste at det ikke ville bli servert mat, og heller ikke alkohol (noe som var en behagelig overraskelse sist), derfor foelte et par mennesker i gruppen vaar for aa ta med sin egen. De kjoepte en stor flaske med pasjonsfruktvodka, plastkrus og bursdagshatter. Dette skar seg da vi fant ut at det ikke var lov aa drikke paa bussen i Brasil. Paa toppen av dette var bussen full av illeluktende mannfolk, som man ikke kunne gaa forbi paa vei til doen, uten aa bli littegranne tatt paa. Det er ikke alle som synes det er saa goey, jeg ble for eksempel sittende med ganske full blaere ganske saa lenge.

Vel, vi kom oss til maalet for reisen: Paraty. Vi er paa kysten, med nydelig vaer og i en utrolig soet by. Vi har hatt et par fine dager her, hvis man ser bort fra utrolig daarlig underholdning paa dagens baattur (en mann som hadde en gitar og en mikrofon som han ikke burde hatt pluss en brasilianer som trodde han burde danse for alle sammen), og det faktum at vi var vitne til en drukningsulykke paa stranden i gaar (noe som var utrolig spesielt, jeg skal hjem og ha meg et nytt foerstehjelpskurs).

Dette var foreloepig alt fra onkel reisende Mac, vi drar til Rio i morgen, og hvis jeg overlever dét, er jeg i Noregs land fredag kveld. Jeg har besoekstid mellom loerdag og min avslutning paa livet (som kommer til aa vaere veldig lenge til), jeg haaper jeg faar se flest mulig av dere saa fort som mulig! Bilder kommer, en eller annen gang...

Som de gamle sier:

Tida gaar saa fort. Jeg rekker aldri aa oppdatere dere, jeg rekker saavidt aa oppdatere meg selv. Jeg rekker ikke aa skrive i dagboken min, som er mitt hjelpemiddel for aa huske. Saa naa begynner jeg aa glemme.

Det jeg husker er at jeg var hoeydesyk. Men det har jeg jo sagt. Og saa stakk jeg for aa trekke i Andesfjellene, dvs gaa paa tur. Og det gjorde jeg. Og etter aa ha overlevd en hasardioes busstur opp til startpunktet, ble jeg hoeydesyk igjen. Og det kom en haglstorm. Og guiden vaar var full begge kveldene. Men det gjoer ikke saa mye, for jeg var flink, og gikk opp til 4400 meters hoeyde (med diaré, unnskyld at jeg sier det, men jeg foeler det er en del av bragden), og jeg er storfornoeyd. Det er likevel ikke sikkert at jeg kommer til aa gjoere det igjen.

Siden har jeg tatt avskjed med mange nye, gode venner (takk og pris for at jeg naa kjenner folk som kan sende meg value packs med Skittles, hurra for internasjonale forbindelser). Og jeg har dratt til Lima, hatt en dag der, med en ukjent (naa kjent) ung mann (naa venn) fra UK/USA (og Ina og Ane, da, saaklart). Og jeg har reist til Buenos Aires. Her sitter jeg naa, og skriver fort for aa bli ferdig fort. Tidsforskjellen til Norge er tre timer (vi naermer oss, det er fem timers forskjell fra Costa Rica), og jeg skal hjem om to uker og to dager.

Jeg savner dere.

Et kongerike for en Lama

Foer vi kommer til det faktum at jeg er i Peru, maa jeg bare faa si hvor utrolig trist det var aa forlate familien min i Costa Rica. Til tross for at jeg er fullstendig klar over at de ikke kan norsk og ikke leser dette, vil jeg uttrykke den dypeste takknemlighet for at jeg har faatt bo med dem, og for alt de har gitt meg, ikke bare av mat og husrom, men av omsorg og laerdom. De har fulgt meg til legen, og de har laert meg alt jeg ikke visste om hvordan man lever i deres land. Maten var fantastisk. Jeg dro derfra som et stoerre menneske, baade fysisk og psykisk.

Nok om det. De skjoenner jo ikke dette uansett. Jeg er i Peru, for oeyeblikket i Puno ved Titikakasjoen. Det er hoeyt oppe, noe jeg har faatt merke paa kroppen. Hoeydesyken kunne jeg lett ha greid meg uten, men det er heldigvis noe i dette med at mennesket lett glemmer smerte. Det gikk nemlig over, saann mer eller mindre, og saann smaasvimmel som jeg foeler meg naa, er ingenting mot feber og en hel natt paa badet natt til i gaar. Jeg har nemlig aldri bodd paa fire tusen meters hoeyde over havet foer, jeg.

Vel, paa de tre dagene vi har vaert her, har vi allerede opplevd en del. Vi har kjoert baat paa Titikaka, for aa besoeke de oeyene det er verdt aa besoeke her ute. Taquile, som vi bare besoekte for aa lunsje, og Amantaní, hvor vi ble kledd opp i lokale drakter for aa danse, og tilbragte natta i familier. Der sov vi altsaa til i dag, i hus hvor de lager mat over baal, og ikke har vann. Om natta finnes det ikke lys ute paa oya, og jeg skulle gjerne ha delt den stjernehimmelen jeg saa i gaar kveld, med hver og en av dere. Er du ikke forelsket i meg allerede, hadde du garantert blitt det hvis du satt der med meg i gaar. Nuhvel, kanskje ikke. Men fint var det. Turen ble avsluttet i dag, med besoek paa flytende oyer, oyer som folket der faktisk har laget selv. Helt selv. Og som de maa bygge paa hele tida, for at de ikke skal bli oedelagte og forsvinne. Og saa maa de uansett lage nye etterhvert, for de kan ikke vare for alltid. Tror tretti aar var maks levetid paa de oyene, som selvfoelgelig var uten alle ting vi er vant til. Jeg er bare paa tur, og lever ikke saann til vanlig, og er vanvittig imponert.

I morgen reiser vi til Cuzco, hvis vi kommer inn i byen til tross for streiken som paagaar (naar de streiker i Peru, saa blokkerer de veiene og hiver stein paa bilene). Saa skal det vel bli Macchu Picchu etterhvert, noe jeg plutselig er usikker paa om jeg kommer til aa greie her oppe i hoeyden. Men man vet vel ikke foer man har proevd, gjoer man vel?

Siste innspurt

Jeg har min siste uke i Costa Rica. Har visst ikke oppdatert denne fiffige cyberdagboken paa en stund. Det er ikke det at det ikke skjer ting, det dreier seg mer om at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal formidle det til deg (ja, deg) paa en maate som gjoer at det hoeres mer interessant ut enn det er. For det er ikke alt som er saa fryktelig interessant, jeg maa innroemme det. Men naa som det har gaatt en stund, har jeg jo faatt samlet opp litt. Here goes:

Torsdag i forrige uke skulle jeg dra til Ina i San José, for aa gaa i Teatro Nacional og hoere symfoniorkesteret spille filmmusikk. Da jeg skulle forlate huset, spurte min mamá-tica meg om jeg skulle ta buss eller taxi til bussstasjonen (det bare er 10 minutter aa gaa), og jeg svarte at jeg egentlig tenkte aa gaa, men siden det regnet, kanskje det var bedre aa ta buss. Hun saa paa meg, skakket litt paa hodet, og sa "caminar?" (som betyr "gaa?"). Og jeg tenkte "faen, naa har jeg sagt noe feil (igjen!), hvordan skal jeg forklare dette?". Og proevde meg med litt kroppsspraak, saann man gjoer med to fingre naar man skal forklare ordet og handlingen "aa gaa". Det viste seg at jeg hadde sagt riktig (seff), men at hun var sjokkert over at jeg hadde tenkt aa gaa alene, for det var farlig. Ikke for trafikk eller noe, men som vanlig paa grunn av faren for aa bli overfalt. Og oppfoelgligsspoersmaalet var: "Gaar dere hver for dere, altsaa alene, den veien til vanlig?". Det er da man skjoenner at det er lurest aa svare "neinei, saaklart ikke", men samtidig ikke vil ljuge. Saa jeg svarte "ja", og skjoente med ett at mine (til da) tre uker i El Roble, Puntarenas naa kan beskrives som et hoeyrisikoopphold. Ekstremferie. Vel, ferie og ferie. Jeg begynner faktisk aa bli litt sliten av aa tenke paa aa ikke bli ranet hele tida. Men det er vel verdt det. Konserten i San José var foroevrig veldig bra, ordentlig fint aa hoere musikk og samtidig se klipp fra filmene paa bigscreen (som er et godt norsk ord, vel?). Vel verdt sine 20 kroner (som du ikke en gang kommer deg paa bussen i Trondheim for).

Ellers ble helgen tilbragt paa Playa Tamarindo, sammen med Ina, Gaia (fra Italia) og Carolin (fra Tyskland, bor i the UK), hvor vi strandet (naar det ikke regnet) og spiste og sov. Loerdag kveld kjoepte vi totalt aatte drinker (to paa hver person, ikke aatte paa meg) for 10 000 colones, dvs 100 norske kroner. Nesten. Som er prisen for én stakkars drink i gode, gamle Norge. Ellers fikk de to jentene fra den Europeiske Union proevd seg paa surfing, jeg holdt meg for god for den slags (fortsatt ikke lei av livet, det er utrolig, er det ikke?). Gaia holdt paa aa slaa ut tennene sine med brettet. Det sier mye. Nei, jeg ljuger. Det er dritgoey, jeg bare er ikke flink.

Aller, aller siste nytt er at vi var paa noe som skulle forestille "dansekurs" i gaar ettermiddag. Faren til naboen, altsaa "bestefaren" i huset til Carolin, som kalles "el brother", fordi han kaller alle (alle) "brother", var instruktoer. En daarlig saadan. Mannen gaar bestandig kledd i hvitt, fra topp til taa, sko, sokker, shorts, skjorte. Han har alltid med seg jojoen sin. Og han har lengre negler enn meg. Vi har visst en ny time i morgen ettermiddag. Men siden jeg drar herfra paa fredag, maa jeg nok sikkert pakke i morgen ettermiddag. Det foeler jeg meg rimelig sikker paa.

Min siste arbeidsdag var i dag. Den ble avlyst. Det regner, og skolen er oversvoemmet. Saann er det. I tillegg til denne oppsamlingen av info fra sist passerte uke, ser du nok ogsaa noen bilder. Kos deg.

This is a man's world

Alt ved det gamle. Som jo er relativt nytt, i og med at jeg bare har vaert her i fem uker. Men jeg har naa overgaatt alle tidligere utenlandsopphold i tid. Og jeg er daarlig paa aa vaere hjemmefra, saa grattis til meg.

Vel, jeg er kvinne i et land fullt av menn. Det maa vaere utrolig mye menn her. Eller, det er vel de man legger mest merke til. Av den enkle grunn at de vil at jeg skal legge merke til dem. "Psssssst!", "Hola, mami!", "Hola, baby!", "Ey, muchacha!", *smasssssssk*. Jeg hater det. Oppmerksomhet er fint det, men det faar faktisk vaere visse grenser. Og hvorfor tror ticoene (mannlige costaricanere) at de er Guds gave til kvinnen? Jeg er nemlig opplaert til aa forholde meg til verden med en sunn mengde skepsis, og det der er nok ikke sant. Det er rett og slett litt trist, for i forrige uke endte saann oppfoersel med at fem gutter i den ene klassen jeg jobber, ble utvist. Gratulerer med god barneoppdragelse.

Ellers kan jeg ikke melde om store saker. Kommer tilbake med mer naar det er mer aa komme tilbake med.

Surf's up.

Jepp, helga er over, og her kommer en kort oppsummering:

Jeg fant Ane, ved aa ta en taxi til huset hennes. Der sov jeg én natt, og dagen etter kom Ina, saa da flyttet vi paa hostel. Hotel De Haan holdt det de lovet, og vi ble vekket av en hane klokka fire om natta. En gal hane, tror jeg, for han holdt paa frem til sju. Tre timer, hvem gidder, liksom?

Fredag var vi paa surfetime, og det gikk relativt bra, og var innmari kult. Litt senere saa vi en doed hund paa stranda. Saa kom Jon, fra Norge, men fra Cartago akkurat naa, og saa proevde vi oss paa et bar-til-bar-opplegg, som endte paa en pizzasjappe i sentrum, ganske saa tidlig etter normale ut-paa-byen-standarder. Jeg er daarlig paa costaricansk tid, og er skikkelig god paa aa legge meg klokka ti.

Ny surfetime loerdag, og jeg gjorde mitt aller beste for aa drukne i boelgene mens jeg proevde aa padle ut. Jeg klarte det nesten, men da ombestemte jeg meg, og hang paa stranda resten av timen. Fant ut at livet er for godt.

Er akkurat naa back in business paa skolejobben min, og i dag har jeg faatt mange gjensynsglede-klemmer av smaa costaricanere. Det var koselig. Hadde vel vaert mindre koselig for dem om de visste at jeg har la gripa (som hoeres ut som en skummel, livsfarlig sykdom, men som bare er en liten influensa).

Over og ut. For i dag. Tre uker til Peru i dag, forresten. Gleder meg!

Spontaniteten lenge leve

Jeg stakk plutselig til Jacó. Skulle dra paa fredag fra der jeg bor, for aa besoeke Ane, men saa fikk jeg fri fra jobben i dag (takk og pris, drittjobb), og dessuten jobber jeg ikke torsdag og fredag, saa da hoppet jeg paa en buss. Og naa er jeg her. Men jeg greier ikke helt aa skjoenne hvor jeg skal treffe Ane.

Vel, jeg skriver naa, mest for aa rapportere om spillelisten til busssjaafoeren. Today, and only today: The great 80's!

Eye of the tiger
Girls just wanna have fun
Ghostbusters
Can't touch this
Funky town
Creatures of the night (naa ble jeg litt usikker paa om denne sangen faktisk heter dette)
og Queen, som en brakende avslutning: I want to break free

Haaper Ane finner meg, saa jeg slipper aa sitte her hele dagen.

Saann ser ting ut

Los turistas

Jeg kan melde om at baattur i Costa Rica er en meget fin opplevelse. Saerlig hvis de folka paa den store baaten proever aa svindle deg med stive priser, og du dermed velger aa kjoepe en tur av han tjueaaringen paa en bitteliten sykkel, som sier at du skal faa det mye billigere i baaten hans (Dette er ikke noe jeg hadde valgt paa egen haand, jeg var rett og slett innmari skeptisk, men mine frivillig-kompanjonger mente dette var bra.), og dessuten inkluderer denne turen ogsaa lunsj og drikke og snorkling. Vi ble altsaa kjoert i en mindre baat, hvit og turkis, bare min venninne fra Italia, min venninne fra Tyskland og jeg, av en liten fyr som het Adrian. Turen tok 45 minutter, som er halvparten av tida den andre baaten bruker, og vi fikk stoppe og snorkle (la oss bare hoppe over den delen der jeg ikke mestret svoemmefoettene, holdt paa aa bli tatt av stroemmen, og maatte reddes littegranne) og han stoppet og viste oss ting underveis.

Oeya (faen ta at ikke hele verden bruker de tre fineste norske bokstavene) vi skulle til, heter Isla Tortuga, Skilpaddeoeya, og er naermest paradis. Og ja, det var absolutt nydelig (Jeg innser absolutt at jeg burde ha lagt inn noen bilder right about now, men det faar bli senere, i og med at jeg er glemsk og har lagt igjen kameraet mitt hjemme.). Alt vel, altsaa.

I dag er det soendag, og mens folk flest var paa messe, altsaa i kirken, var vi paa fotballkamp med et par lokale unge menn, som er arbeidskamerater av vertspappaen til Carolin, hun tyske. Det er nesten ti aar siden sist jeg satt i en raanebil (tredoers med ganske kraftig subwoofer bak), og jeg mimret litt underveis, til toner fra Daddy Yankee og annen reggaeton. Det er ikke sikkert jeg savner det saa veldig, men det er rimelig sikkert at raaning fortsatt er in i Costa Rica. Kampen endte foroevrig 1-1, og den var egentlig ikke spennende i det hele tatt. Men vi fikk svettet ca tre liter hver, og vi endte opp med kledelige rosa neser og skuldre, i og med at det regnet da vi dro hjemmefra, og vi dermed droppet solkremen til fordel for regnjakker.

Regnjakker, ja. Hva er det med folk? Hvorfor maa jeg alltid diskutere om det er best med paraply eller regnjakke? Jeg tror faktisk ikke folk her tror paa at jakken min er vanntett.

Ny by, nye muligheter

Jeg har flyttet, og har egentlig absolutt ikke noe nytt aa fortelle, annet enn at jeg naa bor paa litt mer Costa Ricansk vis enn jeg gjorde i San José. Huset jeg kom fra var ren luksus, og huset jeg naa bor i er paa stoerrelse med leiligheten min i Trondheim. Som absolutt ikke er en stoerrelse aa klage paa, men jeg bor hos en familie paa fem. Jeg har faatt tre yngre soesken, to jenter paa femten og fem og en gutt paa tolv. Tror det blir disse tre som skal laere meg spansk, jeg er tydeligvis en kjempeinteressant person aa snakke med.

Vel, og det er bare kaldt vann i dusjen. Det har jeg hoert at skal vaere sunt, men saann foreloepig er det bare vondt. Vanesak, helt klart, og det er saa varmt her hele tiden, at det skal nok gaa bra. Det er ikke lange tiden man faar fryse, liksom. Ja, og saa kan jeg ikke gaa ut alene om kvelden, for det er ikke trygt. Jeg kan heller ikke benytte meg av stranda som ligger fem minutter fra huset, for dit skal man ikke gaa alene som jente, man boer ha meg seg en utgave av den mannlige delen av menneskeheten. Noen som melder seg frivillige til aa komme og foelge meg paa stranda?

Men, samme hvor negativt dette kan oppfattes; jeg har det innmari bra. Familien er kjempesoet, og maten er veldig god, og jeg har eget rom og boeker. Og telenovelas, saapeoperaer, paa tv. Det er jo ikke noe stress. Dessuten: man kan trene her. I gaar var jeg paa en spinningtime, ute ved strandpromenaden i byen som ligger femten minutter med buss herfra. Og naar jeg sier "ute ved strandpromenaden", saa mener jeg faktisk ute ved strandpromenaden. Ute. I friluft, med reggaeton og merenguerytmer og folk som alle ville sett rart paa i Norge, som roper "Yiiiiha" og "WooooHOO!" underveis. Ja, rett og slett laererikt og goey.

Snakk om aa ha smale interessefelt, eller? "Tina, hva gjorde du i Latinamerika naar du hadde et halvaar fri fra jobben din som gruppetreningsinstruktoer fordi du var litt lei av det?", "Jo, det skal jeg si deg: Jeg gikk paa spinning i Costa Rica." Bare vent, jeg lover aa melde om spinningforholdene i Peru, Argentina og Brasil ogsaa.

Nja, kanskje ikke.

Pura vida

...er vel det uttrykket vi hoerer aller mest her, og kan bety alt fra "den er grei" til "jaja, saann kan det gaa" til "hurra, vi lager den beste kaffen i verden" til "sorry at jeg tok setet du hadde tenkt aa ta" til "oioioi, deg var det lenge siden jeg har sett, har du det bra, jeg har det kjempefint selv om jeg har litt vondt i magen".

Og det beskriver helga vaar ganske godt. Vi har nemlig vaert paa den karibiske kysten, paa et lite sted som heter Puerto Viejo. Der har vi brukt dagene paa utleiesykler uten gir (cruisere, vel aa merke), og paa lange, lyse sandstrender som grenser til nydelig, fristende, klarblaatt hav.

Og vi har svettet. Og vi har sett uteliggere. Og vi har sett og hoert trommekorps (14.september er nasjonaldag her). Og vi har spist spaghetti (Foerste gang paa over et halvt aar, til tross for en flyktig karriere som servitrise paa italiensk restaurant). Og spist thai chicken salad (Maa jo proeve det lokale kjoekkenet, ehmm...). Og sett en hund bli paakjoert, av en sjaafoer som visste godt hva han drev med (Jeg var ikke klar for det endelige beviset paa at menneskene er ubrukelige, men fikk det like fullt). Og kjoert taxi med en annen sjaafoer, som var hundre prosent overbevist om at tyskere bare lager krig (jf. nedenstaaende kommentar om krigen), og som absolutt skulle snakke om dette med oss og vaare to tyske reisevenninner.

Alt i alt en fin helg. Man faar ta det som det kommer. Pura vida,¿no?.

Not just like home?

Paa tirsdag var det día de los niños, barnas dag, i Costa Rica. Det var fint, vi fikk kake til dessert, for vi er jo barna til vertsmammaen vaar naa. Det som gjoer det hele mindre fint, er aa tenke paa Margarita, den bittelille, aatte aar gamle datteren til hun som vasker huset til vertsmammaen. Hun gaar ikke paa skolen, for hun er fra Nicaragua. Hun er her ulovlig med moren sin, og hoerer derfor ikke til noe sted. Saa hun sitter i huset vaart og tegner mens moren vasker og jobber.

Planen var aa sende Margarita hjem igjen, for at hun skal gaa paa skole og bo med faren og broedrene sine. Men forrige helg forlot faren guttene (og dermed indirekte ogsaa Margarita og moren), og dro avsted med en ny dame. Saa guttene bor naa hos en tante, og moren til Margarita har ikke raad til aa foelge henne hjem til Nicaragua. De vurderer naa aa sende henne hjem med en eller annen, bare en vilt fremmed person, rett og slett fordi de ikke har raad til noe annet. Som om ikke dette var nok, saa kommer de seg jo ikke over grensen paa lovlig vis, det vil si at de maa komme seg til Nicaragua til fots, over fjell og gjennom elver. Ikke direkte trygt, kan du si. Men definitivt direkte trist.

Dette er jo ting man hoerer om, men kanskje egentlig aldri faar tatt inn over seg, for det er saa fjernt. Men naa er det her, i huset hvor jeg bor. Paa barnas dag. Spesielt.

Nueva York, Costa Rica og tyskere

Naavel, det er ikke mye nytt aa fortelle. Det er nydelig vaer paa morgenen, mens vi er paa skolen, og oesepoesende regnvaer (la oss bruke mest mulig bokstaver som ikke finnes paa tastaturet, ikke sant?) paa ettermiddagen. I gaar gikk stroemmen i hele omraadet i tre timer, inkludert paa kjoepesenteret (el mall, vi er jo i mini-USA) vi var paa. Dermed ble det ikke saa lett aa shoppe, noe som vel egentlig ikke gjoer saa mye.

I helga var vi i Manuel Antonio paa Stillehavskysten, et sted de tyske jentene vi bor og har skole med, skroet veldig av. De skroet av alt, maten, hostelet vi skulle bo paa - ALT. Ja, det var loegn. Stranda var fin, og vi fant billig og god mat siste kvelden, men vi byttet bosted og holdt paa aa omkomme av hoeye turistpriser og vond mat foer vi kom saa langt. Alt i alt en fin opplevelse, men vi har laert oss aa ikke hoere saa mye paa hva tyske attenaaringer forteller oss.

Det er foroevrig mye aa si om de tyske attenaaringene, men jeg skal droppe det. Nesten. Kort fortalt: drama, drama, drama. Og daarlige manerer hos en av dem. Men det kan umulig vaere helt lett aa vaere foedt i 1990. "Hva, var Norge okkupert av Tyskland under krigen?!".

Ellers er det noen bilder over her, foerst litt New York-idyll, og saa et par Manuel Antonio, Costa Rica-bilder. Det tredje i rekken er et bilde fra Central Park, hvor jeg skal bo, hvis jeg ikke faar meg leilighet naar jeg kommer saa langt som til aa bo i New York. Det er en liten jente, som jeg ikke kjenner. Saann skal man jo egentlig ikke gjoere, men den soete kjolen, da. Det siste er et selvportrett som jeg har kalt "Meg selv".

Mens vi venter paa solen

Ja, vi drukner jo. Det er regntid. I morgen reiser vi til kysten for aa lete etter solen og havet. I mellomtiden kan jeg kanskje underholde med noen trafikkregler fra fornuftige Costa Rica:

Bilene i dette landet kan mangle det aller meste: stoetfangere, lys, skilt, ja, til og med doerer. Dette faar du ikke bot dersom bilen din er foruten. Men hvis du mangler sidespeilene, da ser det stygt ut.

Kjoerer du i fylla, faar du stoerre bot jo hoeyere promille du har. Det er knappe hundre kroner hvis du ligger under den foerste grensa, og ca 200 dersom du er over. Mener jeg aa huske.

Faar du bot for noe, som for eksempel aa kjoere uten belte, eller nevnte fyllekjoering, maa det gaa 24 timer foer du kan bli tatt for det samme igjen. Det vil si at du egentlig kan fortsette aa bryte den samme loven i et doegn etter du har blitt tatt. Stilig. Eller utrolig idiotisk.

Dette er ikke en regel, men sier likevel mye om trafikken her i landet: fartsdumper heter paa costaricansk "hombres muertos", direkte oversatt "doede personer".

Andre ting aa slenge med: en firetimers busstur koster ca 30 kroner. En busstur inn til byen under to kroner. En oel i butikken ca fem-seks kroner.

Det sitter en fyr og knekker knoker ved siden av meg. Jeg orker det ikke. Jeg blir gal. Jeg maa gaa. God helg.

Etter jetlagen har lagt seg...

Vel, jeg er fremme. Det er ikke saa rent lite aa fortelle, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg er i San Jose, jeg er i Costa Rica, og her skal jeg vaere en stund. Jeg er generelt daarlig paa aa vaere hjemmefra, som i utenfor Norge og vekk fra venner og familie, men jeg er saa heldig at jeg har med meg to utrolig positive jenter. Jeg er ikke saa positiv, det har jeg aldri vaert, men de er veldig flinke til aa veie opp. Det hjelper.


Og jeg kommer meg, for naar det ovenfor er sagt, saa er det sykt spennende aa vaere her. Det har skjedd spesielt mye hittil, for vi har jo vaert i Junaiten foerst. Ja, bare i to netter, men det kom en dag i mellom dem, og der fikk vi utrettet en del, og dessuten utviklet sterke foelelser for New York City.
Soendag, dagen vaar i NYC, sto vi opp klokka seks. Vi skulle opp aatte, men det gikk ikke. (Det er en evig kamp med klokka, for naa har vi enda to timer tilbake i forhold til hva vi hadde i New York, og har staatt opp klokka seks de to siste dagene ogsaa). Det var utrolig fint vaer, sol fra den klareste blaa himmel, og vi hadde den utrolig fine dagen. Tok en tur og tittet paa hun franske dama med den fakkelen, og var i Central Park, tuslet opp og ned Broadway og 5th Avenue, spiste og drakk litt innimellom. Sykt fin dag. En liten tilfeldig tur innom Jamaica, Queens paa vei tilbake til hotellet vaart kom som en liten nedtur, men samtidig som en liten topp i spenningskurven. Og det gikk jo bra, tross beskjeden om at "You girls really shouldn't be here. This is a bad neighborhood. It has been worse, I don't know if you can imagine."


Vel, vi lever, er ikke blitt ranet enda, og er rett og slett litt paa topp. Mandag var reisedag, og vi floey hit ned via El Salvador. Har bodd to dager paa hostel i San José sentrum, hvor vi har faatt oevd paa dansken vaar (Med vaar nye venninne Solfrid fra New Zealand, med dansk mor. Hun er dessuten foedt i Heddalen, og har bodd paa Byaasen.) og er naa flyttet til luksushus i utkanten av byen, for aa delta paa kurs og bli racere i spansk paa no time. Fryktelig god mat hittil, og utrolig vennlige folk. Bor med to tyskere, hvorav den ene ikke klarer aa stoppe aa snakke, og den andre er bittelitt fiendtlig til verden. Men de er soete, og veier veldig opp for hverandre.


Det er lite banebrytende aa fortelle foreloepig. Vi faar se hvordan ting utvikler seg.